III. Gud som frelser hvis evolusjonslæren stemmer

Hvorfor døde Jesus på korset?
Her nærmer vi oss helt sentrale forhold i kristendommen.
"Hvis Gud faktisk finnes og har skapt ved evolusjon, gjøre ikke det selve kjernen i kristen tro meningsløs?" Jo, langt på vei gjør den det etter min mening, for som det sies: "det er jo en klassisk kristen tanke at først var alt i verden uten død og lidelse. Så brøt mennesket med Gud, slik at synden og med den døden kom" Som nevnt annensteds (lenke) er mennesket da den skyldige, noe som får ødeleggende konsekvenser for hele skaperverket. Skaperverket er ikke lenger velsignet, men forbannes: 1 Mos3v17: Og til mannen sa han: "Fordi du hørte på kvinnen og spiste av treet som jeg forbød deg å spise av, er jorden forbannet for din skyld. Med strev skal du nære deg av den alle dine levedager". Så handler resten av Bibelen om kampen mellom kvinnens ætt og den onde gudfiendtlige makten, representert ved slangen. Denne kampen føres gjennom hele Bibelen, fram til endetiden: Åp20v2: Han grep dragen, den gamle slangen, som er djevelen og Satan, og bandt ham for tusen år. Den endelige seier vinnes når: Åp20v10: Og djevelen, som hadde forført dem, ble kastet i sjøen med ild og svovel, hvor også dyret og den falske profeten er. Der skal de pines dag og natt i all evighet.
"Men hvis evolusjonslæren har rett i at alt ikke var godt fra starten av, hvilken rolle har Jesu død på korset? Hvorfor døde og sto han opp igjen da? Hvis verken Adam har eksistert, eller det har vært noe syndefall, ble jo Jesus torturert og henrettet for en symbolsk synd ingen har begått." Det er i det minste godt det innrømmes: "Det er rart om det høres rart og umoralsk ut." Dessverre er det ikke bare rart og umoralsk, det innebærer også direkte vranglære. Om en tar utgangspunkt i at Jesus er kommet som menneske, for at menneskene kunne komme til Gud ved evangeliet, så bør helst grunnlaget holde mål -både teologisk og fornuftsmessig. Hva er det som er grunnlaget for at Jesus kommer i dette evolusjonære scenariet: Det er at en ufullkommen skapelse gjør at mennesker ikke holder mål overfor Gud. Men da blir det ikke for mennesker skyld han kommer. For noen kan kanskje det virke befriende, men hvorfor trengte han inkarneres og komme til jorda, som vi feirer jul til minne om, dersom grunnlaget for problemet ikke var menneskets. Om det selv var offer for en ufullkommen skapelse, hvilken sjanse hadde det da til å tilfredsstile en fullkommen Gud -bortsett fra at det ikke ville være fullkomment å overlate skapelsen til blinde, ikke-styrte krefter.
Dersom Gud, indirekte, var den ansvarlige for det onde ved en ufullkommen skapelse, kunne ikke forsoningen da ha skjedd i himmelen, og så bli åpenbart for mennesker senere-slik som skapelsen ble? Scenariet som i så fall kunne inntruffet, ville ha vært en bisarr handling der Guds Sønn må lide, fordi Gud Far hadde gjort en slurvete jobb med menneskets skapelse. Det er her vi nærmer oss forhold i urkirken. Der ble gnostikerne, som hevdet at en ond, upersonlig demiurg hadde skapt materien, som mennesket er bygd av. Det innebar en form for fysisk dualisme, mens det i kristendommen er snakk om en åndelig dualisme, Ef6v12: For vi har ikke en kamp mot kjøtt og blod, men mot makter og myndigheter, mot verdens herskere i dette mørke, mot ondskapens åndehær i himmelrommet.
Vi har et slikt eks. på åndelig kamp, når det i en institusjon som utdanner prester for DnK, benektes ett av de første punktene i Bekjennelsesskriftene: Om arvesynden. Artikkel II i Den Augsburgske bekjennelse: (http://www.virkekraft.no/?s=arvesynd): Om arvesynden Like ens lærer de at alle mennesker som er forplantet på naturlig vis, etter Adams fall blir født med synd, det vil si uten frykt for Gud, uten tillit til Gud og med begjær, og at denne arvelige sykdom og brist virkelig er synd, som fordømmer og…
AOS påpeker at det eksistensielle aspektet, at vi alle alle trenger frelse og forsoning. Det er sant nok, men kristen lære gjelder ikke baere i forhold til enkeltindivider, men sier noe om arten mennesket, som ikke er relevant for evt. apelignende stamfedre: Mennesket synder fordi de er syndere, vi blir ikke syndere fordi vi synder. Dette er et viktig poeng, som Jesus underbygger: Luk11v13: "Når selv dere som er onde, vet å gi barna deres gode gaver, hvor mye mer skal ikke da Far i himmelen gi Den hellige ånd til dem som ber ham!" Om det er slik at vi er onde, etter klassisk kristen tanke, selv etter en 'svært god' skapelse (1.Mos1v31), så er det ingen grunn til at vi ikke skal være det etter en evt. 'skapelse' som ikke er god, men ufullkommen ut fra blinde, ikke-styrte årsaker. Ansvaret for det onde må tillegges den som er ansvarlig for dette, og det må i følge AOS/Davidsen være Gud. Derfor er det viktig at Gud får æren for en 'svært god skapelse' og at mennesket, ikke Gud, får skylden for lidelse og det onde som finnes i verden. 1 Joh1v5: Dette er budskapet vi har hørt av ham og forkynner for dere: Gud er lys, det finnes ikke mørke i ham.
AOS påpeker at "det mest vanlige er at Jesus døde for verdens synder. Det er ikke til hinder for at teologer fra første stund har tolket hendelsene noe ulikt." Jeg vil vel poengtere at det var menneskenes synd og skyld han sonet for: Jes53v11: "Etter sin nød skal han se lys, han skal mettes ved sin innsikt. Min rettferdige tjener skal gjøre de mange rettferdige, han har båret deres skyld". Ved sin død på Golgata ble forsoningsverket fullendt. Joh19v30: Da nu Jesus hadde fått eddiken, sa han: Det er fullbragt. Og han bøide sitt hode og opgav sin ånd". Da ble gjelden menneskene hadde til Gud betalt. Ordet som benyttes for fullbragt, er: 'tetelestai'. Ordet som brukes for fullbrakt, heter på gresk 'tetelestai'. Det har sammenheng med ordet telos, for mål, og innebærer at målsettingen er oppfylt. Det ble brukt i samtiden om f.eks. en kunstner som sa at et verk var fullført (tetelestai). Det ble også skrevet på regninger som var betalt (gjelden er innfridd). Det er et meget komprimert uttrykk, og sammenfatter hele Guds frelsesplan fra før verden ble til, gjennom skapelse, syndefall, Guds paktsfolk i GT, Jesus Kristus (Messias) i NT, og sikter hen på at det skapte igjen er klart til å forenes med sin Skaper og opphavsmann (Fra Jesu 7 ord på korset av Oddvar Søvik).
Det er særlig i forholdt til den objektive forsoningslæren (fra Anselm av Canterbury, på 1000-tallet), at den evolusjonistiske fortolkningen ikke holder mål. Der tok "Jesus ved sin lidelse og død stedfortredende på seg all skyld og lot seg straffe på vegne av oss alle."